Mona

Min ferd mot dans og musikk
med cochleaimplantat

Jeg ble født i juli i 1989. Det var ingenting som tydet på at jeg var hørselshemmet eller at jeg ville komme til å bli det. Ingen i familien min ville ha trodd at det var mulig. Foreldrene mine sendte meg til en vanlig barnehage, den samme som brødrene og søstrene mine gikk i.

Mot slutten av barnehageårene begynte jeg å utvikle hørselstap. Jeg reagerte ikke like raskt som de andre barna når jeg ble ropt på. Foreldrene mine tok meg med til flere barneleger, som ikke var sikre på hva problemet kunne være. Noen leger trodde rett og slett at jeg hadde konsentrasjonsproblemer. Foreldrene mine sendte meg til en vanlig barneskole, men i første klasse ble det klart at det var noe i veien med hørselen min. Jeg forsto ikke hva lærerne sa til meg.

Da jeg fikk høreapparat, oppdaget jeg at jeg elsket musikk. Det første instrumentet jeg lærte å spille, var fiolin. Jeg elsket musikk, men hørselsproblemene gjorde det vanskelig for meg å øve og utvikle meg. Jeg ville ha utfordringer, og jeg ville vise at jeg kunne gjøre de samme tingene som alle andre. Musikk ble som en terapi for meg, og jeg hadde følelsen av å være spesiell når jeg spilte. Senere fikk jeg plass ved en skole med integrerte hørselshemmede elever.

Da jeg startet i 6. klasse hadde hørselen min blitt gradvis dårligere. Legene anbefalte cochleaimplantat. Jeg nektet, fordi jeg var overbevist om at hørselen min ville bli bedre igjen, på samme måte som den hadde blitt dårligere. Dessverre ble hørselen bare dårligere, og i 8. klasse hadde jeg nesten mistet hørselen fullstendig.

Legene syntes det var merkelig at jeg ikke mistet evnen til å snakke tydelig da hørselen forsvant. De ga meg to alternativer, å få satt inn cochleaimplantat eller forbli døv. Jeg var så glad i musikk at det ikke var noe alternativ å være døv. Etter en tenkepause valgte jeg implantater fra MED-EL. I januar 2004 fikk jeg mitt første CI på høyre side. Hørselen forbedret seg raskt, selv om det var litt vanskelig i begynnelsen. Stemmene hørtes først rare ut, men etter hvert ble alt klarere og mer behagelig i øret. Jeg kunne til og med høre bakgrunnsstøy ute. Jeg la spesielt merke til at jeg gjorde fremskritt når det gjaldt musikk igjen. Jeg kunne høre tonene bedre, og jeg kunne til og med høre mine egne spillefeil. Det kunne jeg ikke med høreapparat.

I desember 2006 fikk jeg mitt andre CI. Jeg bestemte meg for å få CI 2 på grunn av den rollen musikk spiller i livet mitt. Musikk har alltid vært en viktig del av livet mitt.

Nok en gang merket jeg forbedringer. I dag er jeg stolt over å være MED-EL-bruker. Noen ganger glemmer jeg at jeg har nedsatt hørsel. Musikken har hjulpet meg gjennom alt.

Jeg går nå siste året på en videregående skole for  hørselshemmede i Essen i Tyskland. Her har jeg oppdaget at jeg også elsker å danse! To av lærerne mine tilbyr dansetimer for døve. Vi lærer blant annet å danse tango! Jeg elsker å danse og har danset i tre år nå. Jeg elsker å høre rytmen og kunne danse avanserte danser. Uten cochleaimplantatene kunne jeg aldri ha lært meg noe av dette. Støtten fra foreldrene mine, musikken jeg er så glad i, og selvsagt cochleaimplantatene har virkelig hjulpet meg dit jeg er nå. Det er jeg virkelig stolt av. Når jeg er ferdig med skolen, har jeg lyst til å studere musikk. Takket være cochleaimplantatene vet jeg at jeg kan klare det!

De har gitt meg et nytt liv!

© 2017 MED-EL